You are what you wear?

Her om dagen overhørte jeg en samtale mellom to av damene på jobben.
Jeg visste ikke om jeg skulle begynne å le eller gråte.

Det har vært fokusert en del på dette i media i løpet av høsten.


Om jenter/kvinner går i utfordrende klær, ber de da om å bli voldtatt?


La meg begynne med å si dette;
Om jeg går i et skjørt som omtrent viser alt jeg har å vise frem, utringing ned til navelen og høye stiletthæler, så ber jeg like mye om å bli voldtatt, som om jeg hadde gått i joggedress.
Jeg skjønner virkelig VIRKELIG ikke, hvordan kvinner kan si dette.
At kvinner kan si at de forstår at ei jente ble voldtatt.

Jeg mener virkelig at uansett hva du har på deg, så gir ikke dette noen rett til å forgripe seg på deg.
OVER HODET IKKE!
Om man flørter, gir ikke dette noen rett til å forgripe seg på deg.
OVER HODET IKKE.

Og at, tilsynelatende, oppegående mennesker kan påstå noe annet, skjønner jeg rett og slett ikke.

Jeg er absolutt ikke noen kvinnerettsforkjemper. Absolutt ikke.
Jeg er helt inneforstått med at det er en forskjell på kjønnene, og at begge har sine sterke og svake sider.
Men, å si at man forstår at ei har blitt voldtatt, må være det største tilbakeskrittet for kvinners rettigheter, noen sinne.
Man står rett og slett å sier at man forstår hvordan noen kan gjøre det ALLER VERSTE en mann kan gjøre mot en kvinne.
Dette får meg til å tenke at mennesker som klarer å ytre noe i den retningen, har misforstått en hel del av hva det betyr å ha verdier i denne verden.
Jeg lurer på om de hadde sagt det samme om det hadde skjedd med noen de kjenner?
Datteren dems kanskje?
Om datteren/søsteren/moren/bestevenninnen din hadde blitt voldtatt mens hun hadde på seg "utfordrende" klær, hadde du forstått det like godt da?
Nei, tenkte jeg det ikke?!
Da hadde det plutselig blitt "forferdelig at noen kunne gjøre noe slik mot henne, som er så søt og uskyldig"!
Mhm.
Det faller deg ikke inn at hun kanskje oppførte seg litt "flørtete" og "utfordrende" før dette skjedde?
Nei, vet du hva.

Å påstå at det er jenta's skyld at hun blir voldtatt, er som å si at det er en kones skyld at hun blir banket, fordi hun har oppført seg provoserende.
Begge meninger er like forbanna hjernedøde, spør du meg.

(Delen om menn som blir banket/voldtatt er jeg selvfølgelig klar over at eksisterer. Men, det var nå jentene jeg valgte å skrive om denne gangen!)

Din jobb reflekterer deg.

Som med forrige inlegg, er dette noe jeg har hatt lyst til å skrive om lenge;

Jeg jobber i en dagligvare forretning.
Rettere sagt Coop Mega.
Dette er ikke verdens mest intelektuellt stimulerende arbeid, men jeg trives.
Lønningene er greie, jeg finner stadig små nye måter å utfordre meg selv på, og (flesteparten) av mine kolleger er utrolig flotte mennesker.
Alt ved å jobbe der jeg gjør er generelt veldig ok.
Bortsett fra dette;

Det virker som det Norske folk har denne stereotypen når et kommer til folk i daglivare butikker:
"Du kommer inn i butikken. Ser med en gang den blonde kassereren.
Du plukker det du skal ha, og beveger deg sakte men sikkert mot kassen.
Da du har lagt alle varene på båndet og sier et uformelt "hei" til jenta i kassen, får du bare et snørrhovent blikk tilbake. Hun sitter og tygger tyggegummi, og virker mer opptatt med å taste på telefonen og file neglene enn å ekspedere deg.
"Hun kan ikke ha stort høyere IQ enn det trengs for å åpne en dør" tenker du stille for deg selv, og rister på hodet."
Vel, kjære deg, dette er feil.
Altså, det finnes selvfølgelig sikkert slike og, men problemet er at alle blir tatt under denne typen.
Man kan da ikke være særlig intelligent om man velger å jobbe med å sitte i en kasse?
Igjen, feil.

Dette er noe av det som har vist seg å være mest irriterende ved å sitte i kassen.
Man blir så ufattelig undervurdert.
Det virker som det er av allmenn oppfatning at man har rett til å behandle oss (les:Kassapersonalet) som idioter, kun fordi vi har den jobben vi har.
Hvor har det blitt av folkeskikken?

Svar meg på dette, og svar ærlig;
Tenk deg dette scenarioet:
Du møter jeg for første gang, og du vet ingen ting om meg.
Jeg introduserer meg:
"Hei, jeg heter Trine. Jeg er Advokat/Kirurg/Psykolog."

Hva tenker du om meg basert på det?
Så tenk dette:
"Hei, jeg heter Trine. Jeg sitter i kassa på Mega."
Hva tenker du om meg basert på det?
Man virker automatisk dummere om man ikke har en høyt aktet jobb, gjør man ikke?
Dette er ikke noe man går å tenker på, eller noe de fleste tenker over, men let's face the facts. Det er slik det er.

Men jeg skal si deg en ting.
Da jeg hilser vennlig og blidt på deg, og du ser surt på meg, og orker ikke løfte på smilebåndet, eller hilse tilbake;

Jeg har lest min Kafka, min Dostojevski, min Dante, min Goethe, min Wilde, min Plath og min Poe.

(Og jeg skal love deg at jeg har skjønt mer enn du kunne drømme om!)

Jeg kan min politikk, både innenlands og utenlands, og jeg tar meg ikke en femmer for å bevege meg ut i en lang diskusjon med deg om det.

Jeg kan min religion, både de kjente og de mindre kjente.

Jeg har noe ikke alle har, nemmelig sosial intelligens. Og det skal jeg love deg mange mangler.

Jeg kan så utrolig mye mer enn du tror, kun ved å se på meg som den idiotiske kassa-damen.

Jeg er ikke dum, jeg er sikkert smartere enn deg, selvom jeg har valgt å ha den jobben jeg har.

Tenk over dette neste gang du er innom et sted, hvor du som regel hadde tenkt at "Denne jobben kan man ikke være særlig intelligen for å ha".

Vi er ikke dumme.

Slå av en prat neste gang du er innom, og om jeg har tid, skal jeg motbevise dine vrangforestillinger.

Jeg er faktisk gangske så smart, jeg og.

Verdighet i vårt langstrakte land.

Dette er noe jeg har hatt veldig lyst til å skrive om en god god stund.
I dag opplevde jeg, heldigvis?, det som sparket meg igang.

Jeg har vært utrolig følsom i det siste, og ofte tenkt dette;
Hva betyr ordet "Verdighet" i dette landet?
Har det over hodet noen betydning, eller har det svunnet hen, og står nå i boken over "ord med glemte meninger"?

Idag kom det en gammel dame inn på jobben.
Hun visste ikke hvem hun var, hva hun het, eller hva hun gjorde der.
Så, vi måtte ringe politiet.
De kom, og fikk på en eller annen måte funnet ut at hun bodde like ved.
Hun bodde sammen med sin mann.
Denne damen var så utenfor, at jeg har store betenkligheter når det kommer til at denne mannen kan ta godt vare på henne.
For alt vi vet, er han like dårlig.

Det er da det slo meg.

Hvilken verdighet har de eldre i vårt samfunn?

De blir verken sett opp til, respektert, eller beundret.
Hvorfor er det slik?
For år siden, var de gamle de vise.
Det var de som kunne alt. Det var de som visste best. Det var de alle gikk til for å få vise, kloke svar.
Det var de som fikk den beste behandlingen. Rett og slett fordi de hadde fortjent det.
De hadde levd et langt liv. De hadde gjort det de "skulle". Nå var det deres tid til å lene seg tilbake, og fortelle de unge hva livet hadde å tilby.

Hva skjer idag?
Jo, vi har ikke plass til de. Og ikke har vi tid til de heller.
Hvorfor ikke det?
Vel, vi har ikke penger.
Vi har ikke penger til å bygge omsorgsboliger som de kan få leve i.
Og vi har i allefall ikke penger til å lønne de som vil ta vare på de.
Nei, for all del.
Det er jo så rett at man skal heve lønningene til de som allrede tjener en god slump, men de som faktisk vil ta vare på de eldre i vårt samfunn, de som kanskje trenger det mest, nei de?
De får ingen ting.
Det er et av vårt lands dårligs betalte yrker. Om ikke det dårligste.
Hvor ligger logikken i dette?
De som sier seg villig til å ta vare på våre mødre og fedre, fordi vi ikke kan/orker.
Nei, de? De må leve på minstelønn.
Igjen, logikken?

Så isteden, blir de eldre satt til å passe på seg selv.
De lever hjemme, selvom de absolutt ikke er kapable til dette.
(For all del, jeg kjenner ei på 80år med benskjørhet som bor alene. Og hun klipper plen og måker snø. Og har bedre hukommelse enn meg.)
Men, mange av de eldre som fortsatt bor hjemme, er ikke i stand til å ta vare på deg selv.
Slik er det bare.
Eller, det som mulig verre er;
De blir stuet unna på eldrehjem.
Hjem hvor det er èn eller to pleiere på 10-12 pasienter.
Jeg har hatt min bestemor på et slikt hjem, og jeg har nå min farmor på et slikt hjem.
Med min bestemor var det værst.
Hun var veldig dårlig av senil demens.
Og hun var sengeliggende og kunne ikke gjøre stort selv.
Hun trengte så og si tilsyn hele tiden.
Hadde hun det?
Nei.
Hvorfor?
Fordi det er så lite penger å gå på i eldre omsorgen, at hjemmet ikke hadde råd til flere pleiere.
Så hun ble liggende i sengen sin, uten noen å snakke med, noen å holde i hånden.
Hun kjente aldri at det var noen der, bortsett fra når alarmen hos henne gikk, eller da vi var på besøk.

Ikke ta meg feil her.
Jeg mener ikke å slenge med leppa om de som jobber innen eldreomsorgen.
De er fantastiske mennesker.
At de holder ut med så mye, for å få tilbake så lite forundrer meg gang på gang.
Men de er der!
Og det er de som teller.


Igjen.
Hvor har verdigheten blitt av?
Det er disse menneskene, som er gamle nå, som sloss for dette landet.
Det er de som stod ved fronten, og besyttet oss.
Det er de som sloss for Norge. For vår frihet.
Det er de som har bygget dette landet opp, til å bli det vi har idag.
Det er de som sørget for at vi har det så godt idag.

Hva får de igjen?

De blir stuet vekk som om ingen skulle bry seg om de.





Så, jeg har en apell.
Den kan nok virke "stygg" for noen, men det får den bare gjøre;


Kjære dere som styrer dette landet.
Nå er det på tide dere åpner opp deres øyne.
Vi skal visstnok være det beste landet i verden, å leve i.
Greit, det er fint for meg, og mange andre.
Men hvorfor ikke sørge for at de som har sloss for dette landet, og har gjort det til det det er idag, også har det bra?
Tenk etter.
Vi trenger ikke bruke 100millioner på OL i Norge.
Hva gir OL oss?
Pr?
Trenger vi det?
"Hei, se på oss, vi er Norge. Vi klarer ikke ta vare på de som trenger det mest!"
Nei, vi trenger ikke det.
Vi trenger ikke en ny opera.
Vi trenger det ikke.
Vi trenger omsorg.
Og vi trenger å gi de menneskene som vil gi omsorg resursene til å gjøre det.
Våkn opp.
Se hvor det er på vei.
Når vi blir gamle er det nok ingen igjen til å ta vare på oss.
Vi må snu dette.
Og det kan vi.
Vi er jo verdens rikeste land.
Og det aller beste land å bo i.
Sant?